Tenk deg at du møter en person som virker fantastisk. Samtalen flyter, kjemien er der — og likevel merker du en liten stemme inni deg som sier: hold avstand. Kanskje finner du plutselig feil ved dem. Kanskje blir du opptatt av noe annet akkurat når de kommer nær. Eller kanskje forsvinner du rett og slett, uten egentlig å vite hvorfor. Hvis dette høres kjent ut, er du ikke alene — og det er heller ikke noe galt med deg. Du har kanskje bare en unnvikende tilknytningsstil.
Hva er unnvikende tilknytning?
Tilknytningsteorien ble opprinnelig utviklet av psykologen John Bowlby og siden videreutviklet av Mary Ainsworth. Den beskriver hvordan våre tidlige erfaringer med omsorgspersoner former måten vi forholder oss til andre på resten av livet — særlig i nære relasjoner. Ett av mønstrene som kan oppstå, kalles unnvikende tilknytning.
Mennesker med denne tilknytningsstilen har typisk lært at det er tryggere å klare seg selv. Kanskje var det ikke alltid noen som var følelsesmessig tilgjengelig når de hadde behov for det. Kanskje ble sårbarhet møtt med likegyldighet — eller til og med kritikk. Resultatet er ofte en dypt forankret overbevisning: at andre egentlig ikke kan stoles på, og at det er best å holde en viss avstand.
Det betyr ikke at man ikke ønsker nærhet. Tvert imot. Mange med en unnvikende tilknytningsstil lengter etter nære relasjoner — men nærhet føles samtidig som en trussel mot selvstendighet og kontroll.
Hvordan viser det seg i hverdagen?
Unnvikende tilknytning kan komme til uttrykk på mange måter. Noen trekker seg følelsesmessig tilbake når en partner begynner å kreve mer intimitet. Andre intellektualiserer følelsene sine fremfor å kjenne på dem. Noen fokuserer mye på partnerens feil eller mangler — ubevisst som en form for beskyttelse mot å falle for noen.
En klassisk dynamikk er den som oppstår med en engstelig tilknyttet partner: Jo mer den ene søker bekreftelse og nærhet, jo mer trekker den andre seg — og omvendt. Det kan føles som en dans ingen av partene har valgt, men som likevel er vanskelig å stoppe.
Forskeren Stan Tatkin, som arbeider med parterapi og nevrobiologi, beskriver det som et system der hjernen forbinder intimitet med fare. Det er ikke et valg — det er en tillært reaksjon.
Kan mønsteret endres?
Det korte svaret er ja. Tilknytningsstiler er ikke skjebne. De er strategier vi har utviklet for å overleve — og strategier kan læres om. Det krever imidlertid bevissthet, tid og ofte mot til å sitte med ubehaget i stedet for å løpe fra det.
Et godt sted å starte er å begynne å legge merke til når trangen til å trekke seg oppstår. Ikke for å dømme seg selv, men for nysgjerrig å spørre: Hva forsøker jeg å beskytte meg mot akkurat nå? Den typen selvrefleksjon kan åpne opp for nye muligheter — både for deg selv og i relasjonene dine.
Nærhet krever sårbarhet. Og sårbarhet krever at vi tør å legge ned de gamle forsvarsmekanismene — litt etter litt.
Når merket du sist at du trakk deg fra noen som kom nær — og hva tror du egentlig lå bak den bevegelsen?
AIA knows these theories and can help you understand them in your own situation.
Open AIA →